27. juli 2011

Sorg og stolhet

22.7.11 vil skrives inn i historien som  Norges mørkeste dag siden 2. verdenskrig... Det sier litt om omfanget av det vi har opplevd de siste dagene, i vårt fredfulle lille land. Det sier også litt om at jeg har brukt tid på å fordøye og sortere følelser og tanker før jeg føler meg klar til å dele disse på bloggen min. Var i det hele i tvil om at jeg burde, da mine tanker og følelser i bunn og grunn er ubetydelige i forhold til de som er direkte berørt av denne tragedien. Allikevel er jeg trist, og har et behov for å skrive ned mine tanker om det som har skjedd. Les det den som vil.

Det er rart å oppdage hvordan en selv reagerer på dette ettersom tiden går...Mens det skjedde gikk det ikke virkelig opp for meg, det vil si, jeg så det, hørte det, FORSTO det i hodet, men det tok tid før det nådde helt inn i sjelen.

Da det smalt satt vi hjemme, vi kjedet oss og hadde allerede slått fast at dagen trolig kom til å bli tilbragt foran tv'n. Ikke visste jeg hvor rett det var. Det nærmet seg middagstid og vi snakket om å sette på poteter da vi hørte et kraftig drønn og at det ristet i leiligheten. Dette var sør på Nordstrand, nesten ved grensen til Oppegård, 1 mil fra sentrum! Den metalliske lyden etterfulgt av ristingen føltes som om noen hadde heist en konteiner høyt opp og så mistet den i bakken. Jeg tenkte på om det igjen hadde skjedd noe på havna (ref: Sjursøya), men sa til sambo at det må vel være noe veiarbeid eller noe, siden det virket som en eksplosjon. Vi snakket om at det var merkelig, men noe i nærheten av det som faktisk hadde skjedd klarer man jo ikke tenke seg! Tour de France sto på på tv da det kom varsel om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Vi bladde over til nyhetskanalen, i den tro at hvis det var noe alvorlig så dukket det kanskje opp der. Og det gjorde det.

Da kom tiden for spekulasjoner. Mens vi så papir fly gjennom lufta og røykskyen la seg var det første jeg sa at jeg HÅPET det "bare" var en ulykke. En restaurant eller kantine med gasslekasje, eller noe i den dur. Men jeg kjenner jo byen og kan ikke se for meg hvor noe slikt skulle ha oppstått i regjeringskvartalet. Dessuten var det tross alt regjeringskvartalet. Vi begynte å innse at det må ha vært en bombe. At det nå var Norges tur, at vi var utsatt for terror. Og det er her feilen oppstår; vi skylder på muslimene, på terrorgrupper jeg ikke kan navnet på, på Muhammed-karikaturer og deltagelse i Afghanistan og Libya. Selv min kjære muslimske samboer gjorde samme antagelse. Jeg er ikke naiv, og tenker at det måtte vel skje før eller senere her også. Jeg blir sint og opprørt, noen går løs på byen min!!! For etter 10 år, og hele mitt voksne liv tilbragt i Oslo, så er byen definitivt en del av meg. Min kjære by og mitt kjære kjære land er under andrep! Nasjonalisten i meg våknet brått. Men det er noe som skurrer. Tidspunktet. Jeg syntes det var veldig rart av en "profesjonell" terrorgruppe å sprenge en bombe ved et halvtomt kontrobygg i fellesferien. Du skal ikke tilbringe mye tid i Norge før du vet at folk har ferie nå, er bortreist, ikke på jobb. Hadde jeg vært terrorist vet jeg om mye smartere både tider og steder for et angrep hvis man skulle ønske å skremme et helt land. Dette virket uproft og jeg fikk det ikke helt til å stemme. Det kom rapporter, først om 2 drepte, og jeg sa at hvis dette var et terrorangrep har vi vært utrolig heldige. Det ble dessverre flere omkomne i regjeringskvartalet, men det kom jo fram senere.

En time senere kommer det ny banner på sendingen, om skyting på Utøya. Relativt sjokkert som jeg allerede var hadde jeg helt glemt hva som foregikk på Utøya og kunne ikke forstå hvorfor noen snakket om skyting på en liten øy midt oppi dette grusomme i sentrum. Før min kjære minnet meg på AUF-leiren. Og ettersom meldingene om hva som skjer på Utøya tikket inn skjønte jeg det med en gang. Dette er ikke islamist-terror, vi er ikke under angrep, dette er "bare" en det har klikka fullstendig for. For terror-gruppene sender ikke en fyr utkledd som politi over til en liten øy for å plaffe ned ungdommer. Det er amatørmessig og unødvendig. Da det kommer frem at samme mann var observert i regjeringskvartalet faller bitene virkelig på plass og tragedien er et faktum. Vi har blitt lurt av en av våre egne, en blond norsk mann skyter og dreper sine egne landsmenn på Utøya. Tankene går til skolemassakrene de har opplevd i andre land, likhetene er store, med unntak av bomben. Enkelt, en gal manns verk. Tragisk, grusomt, ikke til å forstå.

Mannen blir pågrepet, det går overraskende raskt. Mannen avhøres, mannen tilstår deler av hendelsesforløpet. Fra snakk om poteter og middag, via bombe og massakre, til pågripelse, avhør og nær sagt tilståelse, alt på en kort, men enn så lang, ettermiddag. Jeg var sliten men klarte ikke slå av nyhetene før langt på natt. Så sliten enda jeg nesten ikke hadde beveget meg fra skjermen. Det hadde definitivt gått opp i hodet og tankene kværnet og kværnet for å få alt dette på plass. Men noen ting er så uforståelig at det ikke finnes noen plass å sette det på.

Vi våkner lørdag til tall på døde på Utøya som fra et mareritt. 85 døde sies det da (dette blir senere nedjustert). 85 ungdommer og barn ble jaget og slaktet som dyr, på en øy uten rømningsmuligheter. Så kommer historiene, fra de overlevende. Vi hører, leser, ser, men kan ikke komme i nærheten av å forstå følelsen av terror de har opplevd der ute. Vi som ikke var der kan aldri forstå hvordan det føles å måtte spille død blant likene av dine venner for å berge livet, mens du er sikker på at du skal dø. Det er det kun de som var der som kan forstå. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å få vite at barnet ditt ikke kommer hjem, eller verre, kanskje aldri blir funnet. Nei, selv mine tristeste og mest grusomme følelser kommer ikke en gang i nærheten av hva de har opplevd, de pårørende som har mistet sine. Det finnes ikke ord, men det finnes omtanke. Selv om vi ikke kan forstå, så kan vi støtte og trøste og stille opp der vi kan. Om ikke annet ved å delta på markeringer som blomsternedleggelsen ved Domkirken og Rosetoget i går.

Virkelig trist ble jeg ikke før jeg dro inn til sentrum mandag morgen, for å dra på jobb etter ferien. Det er som en kollektiv tristhet ligger over byen, og den treffer, langt inn i sjelen. 1 minutts stillhet kl 12 i hele Norden. Bilene stopper, alt stopper, for å hedre og minnes de som gikk bort på fredag. Det er rørende hvordan hele verden bryr seg. De ringte fra Syria, nyhetene hadde nådd dem, og oppi sin egen elendighet måtte de sjekke at alt sto bra til med bror og sønn i Norge. De hadde 1 minutts stillhet i FN. Kondolansene strømmet inn fra statsledere verden over allerede fredag kveld. President Barac Obama og visepresident Joe Biden kommer sammen på uanmeldt visitt til norges ambassade for å signere kondolandseprotokollen. Dette sier noe om verden. Vi er knyttet sterkere sammen enn noen gang! Mye takket være internett, media og ikke minst sosiale medier.

I slike situasjoner viser det seg igjen at sosiale medier har en viktig funskjon. De twitret, ungdommene på Utøya, de postet på facebook, rop om hjelp! Om at de trengte båter, om at de var under angrep. Beskjedene spredde seg, beskjeder om å IKKE ringe dem, fordi de gjemte seg for morderen og ikke kunne lage en eneste lyd. Samtidig ble facebook en arena for å dele tanker og følelser i en vanskelig situasjon, men også for spekulasjoner og teorier, noe som er helt naturlig. Muligheten benyttes til å fremme budskap om å legge ned fordommer mot muslimer, nå er det endelig bevist, det jeg alltid har visst, nordmenn kan være akkurat like gærne og forvridde i hodet som utlendinger. Enkelt og greit. Galskap og ekstremisme har ikke hudfarge, religion eller politisk ståsted. Et viktig budskap å spre videre! Det dukket ummidelbart opp mange ulike grupper og arrangementer, kanskje litt i overkant mange, men man så fort hvilke folk søkte seg til. F.eks til rosetogarrangementene rundt i landet. Bare i Oslo var 60.000 påmeldte på facebook, 150.000-200.000 mennesker deltok! Det er 1/3 av byen vår, helt utrolig! Ingen tvil om at folk har et behov for å samles og å vise samholdet som gjør Norge så spesielt. Som gjør meg enda mer stolt av å være norsk!

Jeg er også stolt over lederene i landet mitt, de har stått fram på best mulig måte i en situasjon som er ekstremt krevende. Det er kanskje fort gjort å glemme at Jens også bare er et menneske, og i dette tilfellet et av menneskene som mistet mange venner og kjente i denne tragedien. At han klarer å være både varm og personlig og samtidig ha et klart syn på det positive vi kan få ut av dette, er helt utrolig sterkt. Han kunne sunket ned i sorg og hat mot mannen som gjorde dette, men velger å heve seg over han. Verdens sterkeste statsleder? Ja, kanskje. Og til informasjon så er jeg ikke AP-velger. Allikevel mener jeg dette om Jens Stoltenberg som statsleder og som menneske. I denne situasjonen er politikken satt til side. Også kongefamilien og kronprinsfamilien gjør en innsats for de pårørende som er nokså unik. At vår kronprinsesse kan delta i minnemarkering for sin stebror som en av folket, som en pårørende, er jo fantastisk. Alt dette sier så utrolig mye om landet vårt. En for alle - og alle for en.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive så mye om gjerningsmannen, og jeg gidder ikke nevne hans navn. Han bør bare glemmes. Han gjorde dette som et pr-stunt, for å få en talerplatform for sin forskrudde ideologi og verdensbilde. Han virker likegyldig ovenfor fengsel og livstidsstraff, for han er en intelligent ung mann fullt klar over konsekvensene av sine handlinger. Han mener tydeligvis at det er verdt det. Han er helt tydelig ikke normal. Den beste straffen vi kan gi han er derfor å ikke høre på hva han har å si, og å glemme at han i det hele tatt har eksistert. Han skal ikke få vinne! Allikevel har de psykologiske aspektene ved slikt alltid interessert meg. Noen tanker gjør man seg jo, om hvordan det er mulig å gjøre noe slikt. Hvordan er det mulig å være SÅ overbevist om at dette er måten å få fram budskapet sitt? Det er uforståelig. Psykologen som utalte seg på NRK søndag kveld sa mye av det jeg salv har tenkt. Han er ikke sinnsyk, han er vel dessverre heller ikke gal. Han er smart, oppegående og intelligent, men overbevist om FEIL ting. Tenk hvor mye godt denne mannen kunne gjort hvis han var overbevist om noe som var riktig?! Så leser jeg at faren hans ikke "føler seg" som faren hans, at han gikk fra moren da gutten va 1, og ikke har hatt særlig kontakt siden. Og det står for meg som en viktig opplysning. Nå finnes det mange mange mange gutter der ute som vokser opp uten en far og blir flotte normale gode mennesker. Men for noen kan mangelen på en far føre til et problematisk selvbilde, følelsen av å være forlatt og uønsket av sin egen far kan ødelegge mye tror jeg. Kanskje har dette noe med saken å gjøre, kanskje ikke. Men jeg tror og håper at de finner at han definitivt er strafferesstlig tilregnelig. For det er han. Han er kaldblodig, svak og har et forskrudd selvbilde, men sinnsyk er han ikke. Du planlegger ikke dette i 9 år hvis du er sinnsyk. Jeg synes det er synd at han trolig aldri vil få en straff som han selv anser som straff for det han har gjort. Jeg synes livstidsstraffen i Norge er for kort, jeg synes ikke 21 år i fengsel er tilstrekkelig etter en sånn hendelse. Selvsagt kan han få en forvaringsdom, men jeg frykter at han etter 21 år i fengsel fort kan fremstå som "reformert" og ikke lenger ansees som er fare for samfunnet, noe som er grunnlaget for å  fortsatt kunne fengsle han. Dessverre styres ikke tiden i fengsel hverken av alvorligheten av det han har gjort, ei heller av pårørende og hele norges befolknings behov for at den mannen aldri slipper ut igjen.

Men det skal sies at det han ikke har forstått er hvor utrolig han har misklyktes med sitt oppdrag. Han ønsket å ramme Arbeiderpartiet, nå står partiet samlet og blir sterkere enn noen gang! Han ville skremme ungdommer fra å delta i politikk - nå strømmer ungdommen til politikken! Han ønsket strid og splittelse mellom kristne og muslimer, nå knyttes vi enda sterkere sammen, sammen mot en felles fiende. Dette vi gi økt toleranse og mindre rasisme! Nei, din patetiske svake mann, du har virkelig ikke lyktes.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var sammen med kronprins Haakon og biskop Ole Kristian Kvarme til stede under en minnestund for terrorofrene i moskeen til World Islamic Mission i Oslo.
Foto: Erlend Aas/Scanpix
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var sammen med kronprins Haakon og biskop Ole Kristian Kvarme til stede under en minnestund for terrorofrene i moskeen til World Islamic Mission i Oslo. Vg.no.

Igår ble dødstallene nedjustert til 68 omkomne på Utøya og 8 i regjeringskvartalet. Samtidig er flere savnet og om tallene noen gang blir komplette er uvisst. Snart står vi foran neste del av sorgprosessen, vår felles store sorg, når navn og bilde av de omkomne offentliggjøres. Vi går inn i en tid med begravelser, savn og tårer.

Det er som om jeg kan føle landesorgen inni meg. Jeg er ikke direkte berørt av dette, men allikevel gråter hjertet mitt i omtanke for ofre, pårørende, byen vår og landet vårt. Jeg gråter i sorg og jeg gråter av stolhet over nasjonen vår.


Mine egne bilder fra rosetoget mandag kveld, 25.7.2011.





23. juli 2011

Nord-Norge 2011 - Helgeland

Her kommer første del av feriebildene fra turen nordover :) Og for å ha sagt det med en gang, VI KJØRTE HELE RUTA!!! Jippi! Kom tilbake, 5600 km og 1400 bilder rikere :) Og vel og merke mange mange tusen kroner fattigere, men vi fikk en opplevelse for livet for pengene! Deler turen inn i områder og kjører skikkelig bilderas! Bilder tatt av undertegnede og min kjære samboer.

Først ut er:
Helgelandskysten

Helgelandskysten strekker seg omtrentlig fra Steinkjer og opp til Bodø, og oppleves på sitt beste langs Kystriksveien (rv17), som også utgjør det som blir to nasjonale turistveger! Og konklusjon: Ja, det er verdt turen!! Fantastisk natur langs kysten og utrolig mye både å se og gjøre! Vi brukte 4 dager bare fra Steinkjer til Bodø. Våre attraksjoner langs veien: Vegaøyan, Saltstraumen og Svartisen.



Vis større kart
Totalt 768 km og to turistveger: Helgeland Sør og Helgeland Nord

Bilderas fra Helgeland:

En av mange mange ferjer som binder rv17 sammen :)

Holmsvågen

Brønnøysund


Torghatten

Flott utsikt fra Torghatten

Hurtigruten forlater Brønnøysund


Vegatindan i skyene

Nesten-midnattssol på Vega

Vega

Utsikt fra Trollvasstind på Vega
Utsikt fra Trollvasstind på Vega

Ærfuglhusene som har fått Vega på Unescos verdensarvliste

Vega
De syv søstre
Her stoppet vi og grillet pølser på engangsgrill til middag :)

Noen ganger er man bare så heldig med lyset at man nesten blir religiøs!

Svartisen

Sykkeltur til Svartisen på sykler med pedalbrems = romantisk!







Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm som oppstår når tidevannet skal inn/ut av det smale sundet 3 mil sør for Bodø, det oppstår heftige virvler og strømninger vi aldri har sett maken til! Les mer her.  Når strømmen er på det sterkeste oppstår et fiskeparadis uten like, vannet koker av småsei klar for middagsbordet! Det sies at man må være idiot for ikke å få fisk i saltstraumen, og vi er ikke idioter ;) For å treffe straumen må du vite når tidevannet går inn/ut, tidene finnes f.eks. på www.visitbodo.no.
Saltstraumen!

Stolt fisker!

Mer middag enn vi klarte å spise, etter en kort stopp ved Saltstraumen.

Bodø

Bodø

Bye bye Bodø - På ferja til Moskenes i Lofoten!

Next: Lofoten

8. juli 2011

Ankommet Bodø

Da har vi brukt de siste 3 dagene på turen opp Helgelandskysten! Vært har vært knall, dvs solkremvær, med unntak av i går natt da det regnet på teltet vårt parkert like ved ferja fra Kilboghamn til Jektvik, et steinkast sør for polarsirkelen. Men så lenge det bare regner om natta ;-) Bilde fra torsdagens middagsstopp under.








Onsdag campet vi på Vegaøyan (bilde under), og fant ut at der er det mye fluer!! Ble ikke kvitt de før ved Svartisen! Som var en flott opplevelse i sommersola! Leide gammeldagse sykler med pedalbrems og syklet avsted, herlig tur opp til isen!








Nå sitter vi gode og mette i teltet i Bodø, har spist selvfisket sei tatt i Saltstraumen for bare noen timer siden!!

I morgen når vi første delmål, Lofoten!! Får se hvor lenge vi blir der :-)









- Posted using BlogPress from my iPhone


Location:Båtstøveien,Bodø,Norge

5. juli 2011

620 kilometer hjemmefra

Etter mer enn nok kjøring i dag strandet vi på en NAF-camp i Steinkjer. Vi fant sola sør for Tynset og tok den med oss nordover! Satser på å ikke binde fast teltet i natt!

Nå er det te-kos før forsøk på soving i nytt telt!!

Morgendagen: rv17 til Bodø = kystriksveien og dekker det som tilslutt er 2 nasjonale turistveger, Helgelandskysten sør og nord.

Vårt nye telt, og dagens rute:
















- Posted using BlogPress from my iPhone